For sent å angre, bare å gi gass!

Vinterens ishavseventyr med alle sine opplevelser kommer til å stå med utheva skrift i livet mitt senere, så jeg bestemte meg for å lage en egen Bjørnøya-Lise-blogg.

Nå sitter jeg i Tromsø på et hotellrom og har gjort unna den første dagen av meteorologikurset vi ferskinger må gjennom. Ferskinger er i denne anledning en gruppe på fire personer; to som skal til Hopen og to av oss som skal til Bjørnøya. Vi har lært et nytt ord i dag; Synop, og har begynt å lære hvordan man lager en sådan.

De siste ukene har vært ganske kaotiske, med reising, pakking, følelser, avskjeder, organisering og administrering. Det er en del man må prøve å huske på når man skal være borte i seks måneder.

Spesielt den siste uka har vært litt tøff; jeg oppdaga for alvor at jeg skal være borte et halvt år og at det faktisk innebærer at jeg ikke kommer til å treffe folk jeg er glad i på like lang tid. En ganske naturlig implikasjon og en ganske vanskelig en også. Like fullt gleder jeg meg utrolig mye til å dra til Bjørnøya, jeg har sett frem til det og har gledet meg siden jeg fikk jobben i slutten av juni og angrer ikke på noen måter. Seks måneder er ganske lenge, men samtidig veldig kort tid; spesielt når man ser tilbake på den.

Foreløpig har jeg kun snakket med to av de andre åtte som skal ha Bjørnøya som hjem sammen med meg i vinter. Tenker at det fort nok blir tid nok til å bli godt kjent med de andre.

Jeg skal jobbe som meteorolgifullmektig i Ishavet. Det innebærer å gå inn i en turnus der man skal være med på å gjøre værobservasjoner hver time døgnet rundt for så å melde dem inn til Meteorologisk institutt.

Ser frem til å dra masse på tur, til å oppleve mørketid, til å feire jul, til å finne ut hva det innebærer å være såpass isolert, til å bli en bedre fotograf, til å lære litt fransk, til å strikke en genser, til å trene, til å gå på ski, til å lese bøker, til å lære masse om meteorologi, til å klare å uttale ordet meteorologist på engelsk, til å bli en ihuga isfisker, til å bli kjent med mine medsammensvorne, til å treffe hundene som bor der alltid, til å vente på båter med forsyninger og ferskmat, til å oppdage at jeg sikkert ikke når halvparten av det jeg har satt meg fore og, ikke minst, til å finne roen! Jeg ser virkelig frem til å finne roen etter å ha vært høyt og lavt de siste elleve ukene. Har hatt ferie, helt siden jeg slutta i jobben i Ny-Ålesund i september. Elleve uker ferie gir ganske mange inntrykk, inntrykk det skal bli godt å fordøye nå. Elleve uker ferie er i grunnen nok kjenner jeg; jeg er klar til å jobbe litt!