Med Vera i nærheten, kryr det virkelig av nye fuglebekjentskaper! Hun har alltid et våkent blikk etter våre fjærkledte venner og kan utrolig mye om dem. Jeg er den ivrige lærlingen som suger til meg ny fuglekunnskap som en liten svamp.
I dag var det plutselig en ny fugl utenfor stuevinduet; en Kjernebiter, eller en Coccothraustes Coccothraustes. Den var visst observert i går også, men da uten å bli gjenkjent. Kjernebiteren er i følge Svalbardbirds sin artsliste en sjelden gjest. Sist den er rapportert var i 2006. Kjernebiteren er i finkefamilien og har et ekstremt kraftig nebb, den kan generere over 50 kilos kraft og beskrives som en flygende nøtteknekker! I følge fugleboka hekker den i løv- og blandingsskog, fortrinnsvis i eldre edelløvskog med rikt innslag av eik, hvitbøk, bøk, ask og alm. Den tiltrekkes også av frukttrær, særlig kirsebær. Den arme kjernebiteren er enten er veldig-veldig mange tusen år for sent ute, eller utrolig mange år for tidlig ute, om ønsket er å finne kirsebærtrær og eik på Bjørnøya. Vi kastet ut noen gamle julenøtter til den, kanskje det kunne være fin kost?
Fugleobservante Vera har også observert ei jordugle i går og i dag. Da vi dro ut for å se etter den igjen i dag, hadde den selvfølgelig tatt seg en runde. Ikke veldig vanlig med jordugle heller her oppe. Håper å få bilder av den snart!
Det jeg imidlertid fikk bilder av i dag, var Lunden! Lunden er så fin! Blir nok noen hundre lundebilder de nærmeste ukene, tenker jeg. Endelig fikk jeg tatt et kjapt krykkjebilde også, de flyger og flyger og flyger og er ikke alltid like lett å fange med kameraet. Trenger jeg forresten å si at jeg elsker kameraobjektivet mitt? Canon 100-400; ekte materiell lykke!
Etter å ha hatt fri hele høsten, var jeg grundig lei av å feriere og begynte endelig å jobbe igjen i november 2010. Jobbet som meteorologifullmektig på Bjørnøya i seks måneder fra sent i november 2010 og frem til sommeren 2011.
Gledet meg utrolig mye og var spent som et egg på hva livet i Ishavet ville bringe. Litt av gledene, turene, galskapen, opplevelsene og alt det andre, har jeg forsøkt å si litt om her inne. Se også min vanlige blogg, Helst glad og på tur.
fredag 29. april 2011
torsdag 28. april 2011
Fuglenytt! Calcarius Lapponicus!
Plutselig var det en lappspurv blant alle snøspurvene utenfor stuevinduet. Lurer på om den føler seg litt annerledes, eller om den virkelig tror at den "blender inn"? Sangen til lappspurven er forresten ganske lik snøspurvens. Et flott individ med det nydelige latinske navnet Calcarius Lapponicus.
Miseryfjellene og Kapp Levin
Vera sa det i grunnen greit; "det nytter ikke å gå til ei hytte og sitte der og vente på toppturvær, man må bare sette i gang når man ser været er der". Ikke ofte finværet holder mer enn én dag av gangen her i steinrøysa og været på Bjørnøya skifter gjerne raskere enn sin egen skygge!
Lørdag var været der, det var bare å iverksette. Kløv og sekker ble pakket i en fart, før kursen ble satt rett sørover på øya. Nå skulle Miseryfjellene besøkes og besørges! Anmarsjen bort til Misery er ca 10 kilometer, resten er oppover og nedover og oppover og nedover og, tro det eller ei, enda litt oppover og nedover. Miseryfjellene består av Urd, Verdande og Skuld, på henholdsvis 534, 462 og 454 moh. Ingen avskrekkende høyde, akkurat. De siste hundre høydemetrene opp til Urd, var det bare å reime på seg stegjernene og tråkke seg oppover i den ganske harde isen. Vi beholdt broddene på forbi resten av toppene, ikke spesielt lett å ferdes uten pigger!
Ruta ble lagt opp Fallvindsdalen, over alle tre toppene og ned gjennom Jutulsetet. I Jutulsetet bor det en svær Alkekongekoloni om sommeren. Utrolige mengder mose mellom all steinen var tydelige bevis på at her tidvis er rikt fugleliv. Da vi gikk ned dalen, så vi ikke en eneste alkekonge, knapt nok ei fjær!
Nedenfor Jutulsetet var det ganske bart. Bare å fortsette å bære skiene helt bort til Kapp Levin. To møre damer fikk seg en liten cognac mens de venta på at hytta skulle bli varm. Påskeaften tilbragte vi med pinnekjøtt og god vin på den hyggelige hytta ved Måketjønna.
Dagen etter satte det nok en gang inn med stormtining. Lurer på hvor mange ganger det skal bli liksom-vår før det virkelig blir vår og deretter sommer. Skjønt, sommer? Sommeren på Bjørnøya er vel ikke kjent for å være av den lange og tropiske sorten.
Vi måtte pent finne oss i å gå i steinura helt bort til Fallvindsdalen før det ble noe særlig med skiføre igjen. Alkekongene, hundrevis av dem, fløy i enorme flokker over oss og skrattet og lo. Det føltes nesten som om de godtet seg riktig mye over vårt manglende skiføre! Kan tenke meg det må være riktig magisk å sitte oppe i Jutulsetet om sommeren; midt blant tusenvis av alkekonger som bråker og hoier og flakser i alle retninger. Selv i "lavlandet", der vi gikk denne dagen, var det en flott opplevelse å se disse svære "svermene" av fugler over seg.
Hvorfor heter forresten fjellene Misery? Et litt dystert navn på veldig vakre fjell! Boka "Place names of Svalbard" sier at Jonas Poole, en engelsk hvalfanger som fangstet her på begynnelsen av 1600-tallet kalte fjellet for Misery; Elendighetens fjell, eller visstnok Mount Miserie/Mount Maleperdus på grunn av uflaks han hadde. Det blir visst ikke helt det samme, Misery/Miserie/Maleperdus? I følge Hagenæs Kjelldal sin bok om Bjørnøya var det da engelskmennene jaktet hvalross, de møtte mange problemer. Det var nært at skipsbåten ble ødelagt, to personer holdt på å bli tatt i et stenras, i tillegg til andre ting som ikke gikk etter planen. Til minne om vanskelighetene kalte engelskmennene fjellet for Mount Misery.
Hvorfor Urd, Verdande og Skuld? Urd, Verdande og Skuld er de tre skjebnegudinnene, eller nornene, i den nordiske mytologien. De sitter under verdenstreet Yggdrasil, ved Urds brønn, i Asgård. Der spinner de de levendes livsstråle og klipper dem til. Nornene er alltid til stede når noen blir født eller dør og bestemmer skjebnen til hver enkelt. Men hvorfor? Det var vel fine navn for tre fine fjelltopper, kanskje?
Urd, fine Urd! 535 moh. |
De siste hundre høydemeterne med stegjern. |
Toppen av Urd! -den lille humpen er toppen! |
Tassen hviler godt ytterst på kanten av fjellet. |
Eller Eerkki står helst ytterst på skavelen, om der er en! |
Det lave skydekket kom rett bak oss, Urd! |
Utsikt nordover på øya. |
Utsikt fra Urd. Rett ned i havet på baksida! |
Utsikt nedover mot Russehamna, Kvalrossbukta og Sørhamna. Antarcticfjellene sees. |
Sånn er det å være i skyene! -inne i skyene. På Skuld. |
Ned Jutulsetet, ingen Alkekonger |
Et steinslott?! Nydelig! |
Kapp Levin. Igjen! |
Alkekongene, fire av mange-mange hundre. Som myggsvermer, nesten! |
fredag 22. april 2011
Påske og fuglenytt!
I går kom det forresten ytterligere en art hit til Bjørnøya. En liten flokk med påskekyllinger inntok stasjonen og iverksatte umiddelbart hekking i stor stil, enda de er litt unge til akkurat dét. Resultatet har foreløpig blitt en mengde påskeegg rundt omkring overalt. Vi har smakt på innholdet i eggene; det var riktig godt og inneholdt ingen nevneverdig mengde miljøgifter. Jeg mistenker påskekyllingene for å være her for kun en kort stund, regner med de trekker tilbake til Påskeøya så snart påska er over.
Fortsatt god påske, alle sammen, uansett hvordan og hvor den tilbringes!
Bjørnøya opp&ned, kryss&tvers
Turen gikk denne gang til Russehamna og deretter til Skutilen, ei natt på hver hytte. Nå kan jeg endelig kalle meg Kjentmann, som nummer to blant besetningen denne sesongen. Kravet er, som kjent, at man må besøke alle hyttene én gang, men man kan ikke få "napp" i flere hytter på en og samme tur.
Dette var turen der ganske mye ikke gikk helt som planlagt. Stikkord er matmangel, råk i elva, whiteout og snøstorm, alkoholmanko og den forsvunnede hunden! En del av tingene henger sammen med hverandre, som historien vil vise.
Vera gikk sammen med Marius og meg et godt stykke av veien mot Russehamna, før hun snudde skituppene nordover igjen. Tre hunder, to av dem med kløv, var også med. Nyttig å kunne laste litt vekt over på hundene. Snøforholdene var ganske variable. Av og til måtte vi bære skiene forbi steinete partier, innimellom kunne de av oss som ikke brukte skifeller, suse avgårde på glitrende føre. Vi gikk over Blåsen, før vi fortsatte videre østover mot kysten på nordsiden av Russeelva. Russeelva hadde så dårlige isforhold at det ikke var særlig aktuelt å gå på den.
Nede ved elvemunningen, to hundre meter fra hytta, hadde vi valget mellom å vade over elva, eller å gå over brua isbakset hadde dannet like ovenfor. Jeg prøvegikk brua uten bagasje og fant den trygg og fin. "Her er det bare å gi gass, Marius, jeg går god for isen!" For å gjøre en kort historie kort; unge Våge, som gikk i mine fotspor, tråkka gjennom den fine brua og fikk kjenne litt på badetemperaturen også her sør på Bjørnøya. Med litt hjelp, kom han seg fort opp på isen igjen og over elva, søkkvåt et godt stykke oppover beina. -Angrer litt på at jeg ikke var litt mer Lars Monsen der og da; "drit i solnedgangene, ta bilder når du/noen holder på å daue!", litt av et syn var det!
Før kryssinga hadde vi tre hunder, da vi fikk summa oss litt etterpå, kunne vi bare telle to. Hvor var Aki? Hadde han havna i et råk og gått under helt uten så mye som et pip? Hadde han tatt seg en jaktrunde? Var han i det spøkefulle hjørnet? I kløven sin hadde Aki to middager, alt pålegg, hundenes mat, vin, cognac og alskens gode greier. -Hva Tassen hadde i sin kløv? Isbrodder og en termos! Klok pakking! Vi helte mer og mer mot at bikkja sannsynligvis hadde "blitt sur og dratt hjem". Aki har et nært forhold til Vera og savnet nok henne da vi skilte lag.
Litt lange i nesa koste vi oss med Drytech (turproviant) til middag. Heldigvis hadde Marius noen pils i sekken. De fleste primærbehov ble altså dekket og nøden banket ikke akkurat på døra.
Aki kom for øvrig til stasjonen sent samme kveld. Tosken! Nesten ingen på stasjonen som godta seg noe særlig over Akis, noe overraskende, hjemkomst. I hvert fall ikke da de åpna kløven og fikk se innholdet!
Staten tar vare på sine (eiendeler)! |
De fire fjelltoppene på denne delen av øya; Fuglefjellet, Antarcticfjellet, Alfredfjellet og Hamborgfjellet, skulle bestiges dagen etter. Vi lastet skiene på sekkene og satte kursen langs kysten fra Russehamna til Kvalrossbukta. Videre via Lernervegen, som lykkejegeren Theodor Lerner i sin tid bygde, til Sørhamna. Theodor Lerner, også kalt "Tåkefyrsten", ønsket å satse på utvinning av kull på Bjørnøya og kom opp hit første gang i 1898. I 1899 kom han på nytt opp og anekterte store områder på øya. Det kom sågar til trefninger mellom han og hans tre menn og besetningen på den russiske krysseren "Svetlana" i Russehamna. Russerne trakk seg tilbake og anekterte heller et område like ved Nordhamna, nord på øya, fordi de der fant et skjelett med typisk russiske støvler på. Lerner satte opp flere hus i tåkeriket sitt; mellom Kvalrossbukta og Sørhamna. Huset han selv hadde tenkt å overvintre i, stod helt ute på kanten av brinken ved Sørhamna. Arbeiderne hans skulle overvintre i et annet hus; i Kullbukta, hvor nå det måtte være. Enden på visa var at både Lerner og hans menn reiste ned før vinteren kom.
Kvalrossbukta var for øvrig ett av to steder på Bjørnøya der det ble utført enorme og makabre hvalrossmassakre tidlig på 1600-tallet. Kvalrossbukta og Nordhamna var steder der hvalrossen samla seg for å hvile. I utgangspunktet var det kun hvalrosstennene fangstmennene var ute etter, senere brukte de også spekket. Selve skrotten lå igjen på stranda. Enda ligger det igjen beinrester etter de arme dyrene, som grelle minnesmerker over det som foregikk for flere hundre år siden.
I Adolf Hoels flotte verk om Svalbards historie, står det en hel del om Bjørnøya og om Kvalrossbukta. Sist det foregikk noe i Kvalrossbukta, var på begynnelsen av forrige århundre. Som en følge av at det i 1904 ble forbudt å fangte hval langs Nord-Norges kyst, søkte hvalfangerne andre fangstfelter både i nordlige og i sydlige farvann.A.M Ingebrgigtsen bygget en hvalstasjon der i 1905. Fra hvalfangststasjonen i Kvalrossbukta fanget Ingebrigtsen for det meste finnhval, men også knølhval, med hvalbåt. Hvalfangststasjonen ble nedlagt i 1908, lønnsomheten var ikke stor nok selv om mengden hval var god. I perioden 1905 til 1908 ble det fanget til sammen 231 hval som utbrakte 5790 fat olje. Det har ikke vært drevet hvalfangst fra Bjørnøya etter 1908.
Kvalrossbukta |
Var en stor hval en gang vil jeg tro. |
Helge og Henning var på Skutilen og jobbet. Kjøttgryta stod på kok, og øl hadde de tatt med til oss. Lykke!
Et par kilometer fra Skutilen, på vestsiden, ligger et av Bjørnøyas utallige "kapper"; Kapp Harry. Fra kappet kan man se et av Bjørnøyas mest kjente landemerker, eller skal man kalle det sjømerker; Sylen. En kveldsskitur ble lagt over Ellasjøen og ut til Kapp Harry. Spektakulært, utrolig vakkert og vesentlig mindre stress og folkeliv enn på Nordkapp.
Lurer på hvor lang tid havet bruker på å bygge en slik tunnel.. |
Sylen |
Fotograf Våge |
torsdag 21. april 2011
Fuglenytt! Det kryr av liv!
I det siste har det kommet nye fuglearter til øya nærmest daglig. Vi er stadig ute med kameraet for å forsøke å forevige våre fjærkledde venner. Vi logger, som tidligere nevnt, en del av fugleobservasjonene vi gjør inne på Artsobservasjoner, som er et et nettsted for, nettopp, artsobservasjoner. Nå er det ikke slik at vi skriver inn havhest og polarmåke hver gang vi har vært ute, vi nøyer oss stort sett med førsteobservasjonene og litt til. Du kan også følge observasjonene via dette nettstedet, som kun tar for seg Svalbard og Jan Mayen.
Alkekongen, eller "Tromsøværingen" som den også kalles, kom for noen dager siden. Hvorfor den kalles Tromsøværing? Kan det ha noe med at den er liten og bråkete og opptrer i flokk? Ikke vet jeg. Lunden, den fine, vakre lunden, har også ankommet. Jeg har ikke vært så heldig å treffe på den enda. Gleder meg til å få fine bilder av en av mine riktig store favoritter!
Storjoen er en stor og mørk "skumling" som også har kommet til hit for en stund siden. Jeg ble kjent med tyvjoen på Spitsbergen forrige sommer og er ikke videre begeistra for fugleverdenens svar på mørkets fyrste. Kjenner at jeg er forutinntatt i forhold til storjoen! Forskjellen på storjo og tyvjo er visstnok at storjoen angriper deg forfra, mens den ser deg i hvitøyet, tyvjoen foretar bakfra-angrep. Pest eller kolera? Heldigvis er joen rolig enda; hekkesesongen har ikke begynt enda.
I går ble det observert en liten flokk med Heilo like nedenfor stasjonen og i dag satt det plutselig en Tjeld like utenfor stuevinduet. Ingen av disse er spesielt vanlig på disse breddegrader. Kanskje har det vært litt for mye sørlige vinder? Kanskje klarte de rett og slett ikke å kaste seg ut av jetstrømmen da de passerte Finnmark?
Snøspurven er utrolig tallrik nå og nyter godt av solsikkefrøene vi strør utenfor stuevinduet. Artige små skapninger!
Da vi var på tur sør på øya litt tidligere i uka, så vi to stk grågås. (Måtte bare legge inn en link her, til en utrolig vakker sang. Senk skuldrene, lukk øynene, pust rolig, lytt!) De to gjessene har tydelig valgt å fly alene, i stedet for å følge flokken nordover. Godt det finnes individualister!
Apropos individualister; svarttrosten vår holder fortsatt stand. Det har vært en håndfull ulike troster, både svarttrost og rødvingetrost, på besøk hos den, noen har forsvunnet og noen har ikke overlevd. Én svarttrost blir likevel her gjennom det meste. Den har tatt bolig i garasjen og ser ut til å klare seg fint i sin ensomhet. Kanskje den rett og slett har blitt hushai der borte, eller henger den bare i taklampa, dagen lang?
Havhesten, krykjene og polarmåkene regjerer stort på øya og er de klart mest tallrike. Rare og fine de også!
Siste: Ei stokkand, eller i dette tilfellet; en stokkand og en steinskvett ble observert nå i kveld, like utenfor stuevinduet. Rene fuglefestivalen her nå, altså! De er strengt tatt litt på villspor de også..
Kjell, eller Kjellrun har flydd litt ut av kurs. |
Tromsøværinger |
Alkekonger |
Snøtitting-snøspurv |
Grågåsa. Disse valgte å ikke fly i plogformasjon. |
Bare å øve, ikke lenge til 17. mai nå! |
Naboene nedenunder er heldigvis rolige |
Heiheiheiheiheihei! Opptatt her. fooorsviiinnnn! |
Har du hørt at... |
Hei! Lo?! |
Abonner på:
Innlegg (Atom)