Etter å ha hatt fri hele høsten, var jeg grundig lei av å feriere og begynte endelig å jobbe igjen i november 2010. Jobbet som meteorologifullmektig på Bjørnøya i seks måneder fra sent i november 2010 og frem til sommeren 2011.

Gledet meg utrolig mye og var spent som et egg på hva livet i Ishavet ville bringe. Litt av gledene, turene, galskapen, opplevelsene og alt det andre, har jeg forsøkt å si litt om her inne. Se også min vanlige blogg, Helst glad og på tur.

fredag 28. januar 2011

Skyer og sånt

Opptrekk. Stasjonen helt til venstre.
Skyer observeres hver time når man er på jobb og ofte når man er ute på tur. De observeres med stadig større interesse. I dag ble vi vitne til et praktfullt "opptrekk". Det kom sigende inn fra nord og dekket til slutt hele himmelen.

Bilde tatt i motsatt retning samtidig.
Vi mener det var Altocumulus Undulatus Translucidus, altså såkalte midlere femmere. Midlere har med skyhøyden å gjøre. De ser nok litt heldekkende ut her, men de "sprakk" over hodet på oss etter at bildet var tatt, så vi holder oss til femmere og ikke til syvere som ville hett Altocumulus Opacus.

Jeg kan ikke forklare så mye mer enn dette, jeg er nybegynner i faget, men skyene kommer i alle fall veldig jevnt inn over himmelen, rene skjære sceneteppet som blir dratt for! Et slikt opptrekk er som regel et tegn på at et frontsystem nærmer seg har jeg forstått.

Kapp Olsen

Kom oss en tur ut på tirsdag også. Gikk rett vestover langs brinken. Beina var forstatt egna fremkomstmiddel. Stadige bamsespor her også. Det er "lyst" i flere timer nå. Jeg føler at det aldri er helt lyst, ikke engang når det er på sitt lyseste midt på dagen, men der er en form for lys og det varer lenge.

Havhesten lager stadig mer lyd. Den har kanskje vært her hele tida, men det er først nå man begynner å se den i mengder. Mulig vi ser flere på grunn av at det endelig er lys nok til å se noe som helst, eller er det virkelig flere av dem her nå enn de var da det var på sitt mørkeste? Hvem vet, stilige fugler er de uansett! Ser på nett at de sees ved koloniene fra siste del av mørketida, lenge før hekkesesongen begynner, og frem til i november. De overvintrer i det nordlige Atlanterhavet, så de har altså ikke vært så mange her hele tida. En ser dem oftest like ved brinken, der ligger de og surfer på vindene og demonstrerer hvilke fantastiske flygere de er. De sitter og hviler seg i bergveggene ned mot havet og lager et lite lurveleven der for seg selv og for oss som kommer forbi.

Vi gikk helt til Kapp Olsen, viste det seg. Vi måte ta frem kartet og se hvor vi hadde vært da vi kom hjem. Har ikke fått lagt inn kart på GPSen enda, det kommer snart. Fra Kapp Olsen kunne vi mellom snøbygene se Måkestaurene. Flotte formasjoner! 

Hundene danser ofte helt ytterst på kanten av brinken, og jeg får nesten nervøst sammenbrudd ved synet. Det er ikke så lett å forstå at de sannsynligvis ikke faller utfor, når de står der ute på en snøskavl som henger mer eller mindre i løse lufta. Kjenner at jeg ikke MÅ gjøre slik de lokale gjør, selv om jeg er her på besøk og prøver å forstå den lokale kulturen. Står litt lenger inn, jeg.



Bratt ned nesten overalt!


Måkestaurene i snøbyger

torsdag 27. januar 2011

Stas med besøk fra himmelen!

Besøk fra himmelen? Noen lurte kanskje på om det hadde begynt å rakne litt for meg da jeg på Facebook "annonserte" at middagsbesøket ville dale ned fra himmelen. Ingen sviktende mental helse foreløpig, bare en hyggelig visitt av menn i hjelm og teletubbydrakter!  

Ikke hver dag vi har middagsgjester på 74°30' N. Mandag fikk vi altså storfint besøk av gutta fra 337-skvadronen, Lynxen. Det var de som, dagen i forvegen, fløy inn forsyningene til oss fra KV Nordkapp. De kom allerede til 15-kaffen og var hos oss helt til litt utpå kvelden. 

Vi lider på ingen måte noen nød uten besøk, det går faktisk forbløffende bra å "bare" være ni personer, men det var veldig stas å se fire nye fjes og! 

Redningsmannen ville gjerne bli medlem i vår ærverdige nakenbadforening. Serviceinnstilte som vi er, fyrte vi opp badstua. i en fei og jeg stilte som "vitne av motsatt kjønn". De andre hadde bada her for noen år siden, påstod de..

Jeg misunte ikke vårt nyslåtte nakenbadmedlem; det var slush i vannet i havna og ganske så isete i fjæra! Faktisk var de fleste fjæresteinene laget av is denne dagen. At det var litt vind og nærmere 10 kalde, gjorde det ikke mer fristende, akkurat. Han badet, kom opp og hoppa faktisk ut i igjen en ekstra runde da vi utfordra ham til det! Det var kaldt, han innrømmet det. Jeg er imponert, og skyver egen bading elegant foran meg! 

Takk for besøket, kom snart igjen!

Heiagjengen og bademesteren.

Landkallen begynner å bli bra enkelte steder!


Brrrr!!


Steinhytta

Et par kilometer vest for stasjonen har noen bygd ei Steinhytte. Jentene besøkte den tidligere i uka. Vi gikk til fots på knallhard skaresnø. Ved første øyekast ser den ut som en riktig forvokst varde, men man kan faktisk gå inn i den. Så et øyeblikk ut som om det var spor inni hytta, vi kikka forsiktig etter, kanskje lå det en bamse og slumra der inne? Lurer på hva historien bak Steinhytta er. Har noen hatt litt lite å gjøre?

På tilbaketuren gikk vi langs brinken. Ofte der isbjørnen også legger ruta. Vi ser mye bjørnespor for tida, men har ikke sedd pelsdotten selv på ei stund. Vi gikk forbi et gravsted. Et veldig ensomt siste hvilested, men også et veldig vakkert et! Masse historie her på øya og mesteparten av den vil vi aldri få vite mye om.



En varde?!

Hallo-hallo! Noen hjemme?
Skuld, Verdande og Urd, som sammen heter Misery..

onsdag 26. januar 2011

Innlegg i Svalbardposten




Svalbardposten hadde et lite innslag om oss på Bjørnøya etter at de var her på besøk med Julehelikopteret den 17. desember. Jeg legger det inn nå, sent men godt. . Trykk på linken for å se PDF av hele

Bananbåt og lik i lasten!

Vi hadde fått vite at båten kom innom en eller annen gang før den 24. januar. Da jeg stod opp litt utpå dagen på søndag, fikk jeg vite at helikopteret, Lynxen, ville komme fra kystvaktbåten KV Nordkapp per klokken 1300.

Jeg heiv meg rundt og fikk ferdig all post jeg skulle sende, hadde naturligvis ikke gjort alt klart. Klokken 13-sharp landet Lynxen med den første av 4-5 ladninger med saltmat og søtmat og tullball og stæsj. Ikke fritt for at vi gledet oss til å se hva som var i eskene! På én av ladningene, kom det noe som rett og slett luktet lik. Det viste seg å være ei isoporkasse med noe som engang var fersk torsk. Etter å ha turnert Barentshavet i 10 dager inni en båt, var den ikke sylfersk lengere. (Den burde fått svømt selv; i denne tilstanden kunne den strengt tatt løpt selv, den kom i alle fall mot oss.) Det viste seg at isoporkassa med fisken hadde stått midt inne i en palle med varer, slik at besetningen på båten aldri hadde sett den og følgelig aldri hadde fått satt den på kjøl. Nå vet jeg ikke hvor mye det hjelper å kjøle ned ferskfisk i 10 dager, akkurat. Den er ikke spesielt fersk da, kanskje ikke engang med utstrakt bruk av matsminke og gudvethva.

Begynte å bli litt skrint på kjøla..
Kystvakten, og langt mindre vi, vet ikke alltid når de kan sette kursen nordover mot Bjørnøya etter lasting av proviant og varer til oss. Av og til må de ta seg noen runder ved kysten eller til andre steder,  før de kommer opp. Provianten vår kan derfor av og til være relativt langreist før den blir løftet i land her på øya. Sånn er det, ikke så mye å gjøre med det. Denne gangen var det melk, endel grønnsaker og noen biter torsk det gikk utover. Masse av maten var uansett mer enn godt spiselig og vi koser oss med helmelk som bare gikk ut for fem dager siden, en del ferske grønnsaker og finfin frukt av mange slag. Vi gafler i oss og prøver å unngå mageknip.

Resten av søndagen gikk til å rydde inn mat og til å pakke ut alle de artige pakkene vi hadde fått. Bergans og Norrøna og flere andre hadde sendt fine ting i posten til oss! En del julegaver og julebrev kom også med denne båten, veldig stas! Tusen takk til de det gjelder!

Det er hardt å være pappeske på langtur!

Lik i lasten..


Ikke alle hadde likt den lange reisen..

Masse hyggelig julepost og litt egenbestilt stasj!

Det skal ikke stå på utstyret utover vinteren!

lørdag 22. januar 2011

Isbjørnbajs!

Siden vi nå engang snakker en del om isbjørn og siden jeg aldri vokste fra det faktum at bæsj er et fascinerende fenomen, kan jeg like godt snakke bittelitt om isbjørnbajs! Fikk tips om at kongen hadde lagt igjen et visittkort like ved Sonden. Måtte, naturligvis, rykke ut og observere og forevige isbjørnens vellykkede tarmfunksjon. Ser ut til at også hundene har funnet ut at dette var spennende saker. Det var mange hundespor rundt "åstedet", i tillegg til bamsens egne spor.

På meg ser det ut som om bamsen har gomla i seg tang, det er da tangrester man ser? Får litt lyst å kikke og grave litt mer i denne dungen, (hoihoi, her er dobbel mening; dung på engelsk er, ja nettopp, dyredritt!) for å se litt bedre hva som er der. Har pådratt meg en liten naturfagskade, etter siste års naturoppsynsstudie; har lyst til å grave og finne ut av altmulig slikt! Det er visstnok sånn at isbjørnen kan spise tang innimellom, kanskje spesielt om den ikke har funnet eksemplarer av favorittkosten; ringsel (phoca hispida), på en stund. Den binna vi så nede i havna her om kvelden, lette kanskje etter tang, der hun gikk i vannkanten og surra?

For noen dager så vi isbjørnbæsj like nedenfor stasjonen. Da vi hadde fotografert den, viste det seg å være en stein! Ikke alltid like greit med mørketid; stein blir til dritt, polarrev ser ut som isbjørn og snøhauger rører på seg. Godt det blir lysere og lysere for hver dag nå!

Kanskje ingen bombe at isbjørnbajs ser litt annerledes ut en bjørnebæsj, som ofte har blåbærinnslag i seg. Ikke skremmende mye blåbær i arktis. Likheten er at de begge bamsene lager ganske gode dunger og at det er ganske mørk farge på den.

Lurer på om jeg skal hente hele haugen, dele den opp i ørsmå biter, slippe den på glass og selge den i Velferdsbutikken? Folk selger elgbæsj, så hvorfor ikke isbjørnbæsj?! Dritt selger!




fredag 21. januar 2011

"Skriften på veggen"

Har hverken tenkt å reise til helvete eller å lage sorg eller forbannelser. Ikke om jeg klarer å unngå det, kjenner jeg! Og, ja, jeg vet den nederste har vært blogga før i andre blogger, men den er en klassiker!




onsdag 19. januar 2011

Bamsefar

I dag kom jeg meg så vidt opp til lunsj. Sov godt utpå, etter magiske nattlige opplevelser. Plutselig, mens jeg satt der og åt, ble jeg var en bevegelse utenfor vinduet. Joda, der kom bamsen labbende for seg selv. Han labbet avgårde, rullet seg innimellom og undersøkte mystiske og spennende ting som kom i hans vei. Vindpølsa var riktig spennende en stakket stund. Grinda der søppel brennes fant han også lenger bort på brinken. Den var, naturligvis, også en interessant installasjon. Nysgjerrige disse bjørnene, det er i hvert fall sikkert! Signalpenna var effektiv også denne gangen.

Det var så jeg fikk lyst å gå ut og klø ham på ryggen!  

Mmmm, må bare rulle meg litt her..

Hva er dette? Må undersøkes!

Hm, underlige greier!


Sooom det klødde på ryggen! Hrpfmmmmmm!

Magisk nattelys, ei binne og en årsunge!

I går kveld, akkurat da jeg skulle til å sule sammen og ta kveld, kom Henning ned. Han hadde observert binna og ungen nede i havna. Jeg hadde sittet lenge og tenkt at jeg burde komme meg ut og ta bilder i det flotte månelyset, her kom sparket jeg trengte! Henning ble med ut på brinken og vi fikk se både bamser, måne og et fantastisk nordlys!

Binna og årsungen så ut til å ha klart å riste av seg bamsen som i går var på sporet av dem og luntet nå rolig rundt nede i kaiområdet. Mora var nede ved sjøkanten, mens ungen så ut til å ta det helt med ro nærmere veien. Den klatra opp på betongkanten en sving, kikka litt etter mora, gikk bort til lyktestolpen og strekte seg litt og surra litt frem og tilbake før mora kom opp til den igjen. Etter en stund forsvant de ut av lyset fra lyktestolpene og gikk i retning Nordhamna.

Flotte og mektige dyr som det er en glede å få lov til å oppleve! Mens dette pågikk, lyste himmelen opp i en fantastisk forestilling; månen lyste på sitt mest strålende og fikk selskap av et flammende nordlys. Henning tok etterhvert kveld og jeg ble alene igjen ute i det magiske lyset. Jeg ble lenge ute, jeg klarte nesten ikke å gi slipp på opplevelsen.

En liten digresjon, men jeg tenker ofte på denne boka når jeg har fine naturopplevelser som jeg ikke helt klarer å beskrive. Vil du lese en fangsthistorie og naturopplevelser som skildres på en vakker måte, kan du lese Christiane Ritter sin "Kvinne i polarnatten". Hun overvintret i 1934 sammen med sin mann, Hermann Ritter, og Karl Nicolaisen på Gråhuken og forteller om dette på en ganske annerledes måte enn det den tradisjonelle fangstmannen gjør.

Jeg følte meg ganske rik i natt. Rik og heldig og litt fattig på ord. Uten sammenlikning for øvrig, men jeg skjønner hva fangstmannen mente, han som en gang sa "vi misunner ingen".





Innerst på tunet vårt.

Gammelradioen

Badstua og Hammerfesthuset


Mange båter ligger som nevnt utenfor øya for tida
Reserven