Ett år har gått! -og én dag.

Sitter og ser ut på mørket. Inne på kontoret er det varmt og godt og duften av røkelse har spredt seg i hele huset. Jobber jevnt og trutt videre med bokprosjektet mitt, slik jeg har gjort siden jeg kom ned fra Bjørnøya.

Tenker litt ekstra på Ishavsøya i dag. Midt i alt og langt fra det meste..I dag er det ett år og én dag siden vi rak i land på Bjørnøya. Vi stod på begynnelsen av eventyret og visste lite om hva det neste halvåret skulle by på av eventyr og opplevelser. Det jeg i alle fall lærte er at Ishavet kun høres kaldt ut, det er ikke kaldt. Man trenger ca halvparten så mye bagasje som det jeg hadde med meg.

Litt vemodig blir jeg her jeg sitter. Hva skjedde med halvåret? Tenker mye på Bjørnøya og på halvåret vi hadde der. Det var gode dager i et lite mikrokosmos. Innser at jeg er varig smittet av Ishavsbasillen. Den og polarviruset herjer med meg stadig vekk. Sånn er det. Jeg har ingen umiddelbare planer om å søke meg opp igjen, men hvem vet?

Nå er det ikke lenge før ny vinterbesetning reiser nordover for sitt Bjørnøyahalvår. Sommerbesetningen, som avløste oss, er midt i pakking og vasking nå, tenker jeg. Ser av bildene fra bloggen deres at mye har skjedd i løpet av sommeren. Hadde vært artig å se alt! -får padle meg nordover en tur på besøk en gang!

God tur nord, nybesetning! -og god tur hjem, avtroppende besetning!

Nedreise og livet etterpå...

Vi forlot ei tåkelagt øy. 

Nå har det gått over to måneder siden vi kom ned fra Bjørnøya; besetningen dro i to puljer med noen dagers mellomrom. Jeg var i puljen som dro først og landa i Alta den 1. juni etter en finfin seilas nordover til Longyearbyen med KV Svalbard. Ble møtt på flyplassen av kjæreste og bunadskledte- og flaggveivende venninner. Tårene satt ganske løst da! 

Tida aksellererte i det vi fikk mobildekning og "det vanlige livet" innhenta oss. Jeg nekter å si at vi kom tilbake til "sivilisasjonen", vi var sivile som bare dét der vi satt på fine Bjørnøya; langt fra mye og midt i alt. 

Det har vært fint å komme hjem, selv om det var trist å forlate gode kolleger/nye venner og livet på øya. De siste dagene i Ishavet var fulle av motstridende følelser; "jeg vil ikke hjem, men jeg vil gjerne treffe folkene i livet mitt!". Nå føles det nesten som om halvåret på holmen var en drøm! Når jeg ser på bildene fra de seks fantastiske månedene, kjenner jeg ishavskløen komme krypende. Føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å jobbe/oppleve et halvt år på Bjørnøya Meteorologiske stasjon! 

Jeg vil så gjerne takke både de faste- og de mer sporadiske leserne av bloggen min. Det var en fin ting å legge ut en slags "dagbok" i form av denne bloggen mens jeg var der, og de mange hyggelige tilbakemeldingene betydde utrolig mye! Takkåtakkåtakk!! Bjørnøyahalvåret er noe jeg vil ha med meg resten av livet. Kanskje søker jeg meg til Ishavet på nytt en gang; man vet, tross alt, aldri hvor hesten hopper over gjerdet etter grønt gress! 

Om du er en av de som sitter og teller knapper og glansbilder og vurderer om et halvår i Ishavet kan være noe for deg, har jeg bare én ting å si; søk! Eller skal jeg uttrykke meg mer klart? SØK, for svarte!! Alt er ikke bare solskinn og glamour i løpet av et slikt halvår, det er tross alt mørketid et par-tre måneder om man drar om vinteren, men du får likevel minner og erfaringer for livet! Ishavskløen? Ja, den må mange av oss leve med resten av livet..

Jeg bor nå i Alta igjen. Tida går med til å lage ei bok med turer fra Alta. Boka kommer etter planen ut høsten 2012; "Altaturer". Man kan på mange måter kalle også dette prosjektet  for "Lise gjør ting hun ikke kan". Trives godt med det! 

Livet nede, etter et halvt år i ro og mak på ei ganske fin øy? I begynnelsen kokte det i hodet av alle menneskene, alle inntrykkene, alle mobiltelefonene og all trafikken. Det går bedre nå, men jeg synes fremdeles det er vanskelig å forholde meg til at jeg må handle- og lage mat. Det var særdeles behagelig og godt å få alle måltider servert! Steinar og Marius; dere spredte trivsel med både humør og med maten dere serverte! Takk!

Tusen takk til de andre som var på Bjørnøya vinteren 2010/-11! Dere var litt av en gjeng! Savner både dere og stasjonen. Vi skulle sittet på Messaniet nå, gitt! 

Skulle du ha spørsmål rundt det å jobbe på Bjørnøya, må du gjerne sende meg en mail. Jeg vil forsøke å svare deg så godt jeg kan. 

Rødnebbterna kom, vi dro. 

Vera var super turvenninne! 

Sjøbjørn kom ut av dimman for å hente oss til moderskipet. 

På med klovnedraktene.. 

Deler av nybesetninga var tidlig på'an for å se oss avgårde. 

Da kom altså båten.

Nå får andre flagge videre!

Etter uker med helhjertet og engasjert spekulering blant de mest uerfarne besetningsmedlemmene, kom altså den berømmelige avløsningsbåten. Vi har spekulert frem nær sagt ethvert tenkelig og utenkelig scenario rundt når båten ville komme og hvordan avløsningen skal foregå og hvor lenge overlappingen kommer til å vare. Det eneste som er sikkert med disse båtene, er at ingenting er sikkert. Ikke før man ser dem utenfor Herwighamna og Sjøbjørn er på vannet, det er mye logistikk og mange kabaler som skal gå opp i liminga før båter og folk og helikoptere er på riktig sted.

Da jeg våkna utpå formiddagen i dag, etter, nok en, aldri så liten avskjedsfest i natt, var stasjonen full av ni nye besetningsmedlemmer, pakker, bager, ny mat og alt som følger med. Ikke nok med at vi hadde avskjedsfest, vi feira også at vi i dag "fyller" et halvt år på Bjørnøya.

I skrivende stund har jeg kun minutter igjen av min siste vakt på Bjørnøya. Axel har sin første vakt og klarer seg utmerket. Han er erfaren ishavsgast fra tidligere, med en sommer på Hopen i bagasjen. Ringen er slutta. For nøyaktig et halvt år siden, 28. november, var det jeg som sendte min første ballong og som fikk ei vakt sammen med en av de avtroppende før de forlot oss.

Det ser ut til at våre venner på Hopen må smøre seg med enda mer av den berømte tålmodigheten; de blir ikke henta på enda noen dager. Planen var i utgangspunktet at de skulle hentes nå og bringes til Longyearbyen sammen med oss fire som drar i morgen. Kan hende er skuffelsen stor på Hopen for øyeblikket. De er nok spesielt skuffet over at de ikke får treffe de av Bjørnøyagjengen som skal til Longyear, tenker jeg! -og ja, jeg hadde gleda meg til å treffe dere, gutter!

Første ballongslipp

Da har vi kommet i glass og ramme oppe på veggen, og slutter oss med det til en lang og eksklusiv rekke med tilsvarende bilder av ishavsfarere. Noen av oss kommer tilbake for flere sesonger i Ishavet, mens andre tar det som et minne for livet, et engangseventyr. Om jeg kommer tilbake? Det vet man aldri. Tankene kommer stadig til å være på Bjørnøya, derom hersker ingen som helst tvil.

Jeg takker ikke for meg i denne bloggen riktig enda. Noen etterskjelv må påregnes og selvfølgelig må siste kvelden, døgnet i Longyearbyen og hjemreisen skildres! 

Aller aller nestsiste vakt!

Slik det ser ut nå, per sent fredag kveld, kommer den nye besetningen til øya lørdag formiddag. Min aller siste vakt her på radioen, i morgen etter brunsj, blir dermed ei opplæringsvakt for en fra den nye besetningen.

Nå er straks nestsiste vakt unnagjort. Det ble rett travelt her en stund; måtte skrive ferdig velferdsrapporten, har vært velferdssekretær sammen med kjøkkensjefen dette halvåret, og oppdaga litt ut i vakta at jeg i fjern dimmemodus hadde glemt å vaske radiorommet på nattevakta. Nå er det nyshinet her og vakta er over.

Det har vært hektisk aktivitet også blant andre på stasjonen, deler av dagen. Mye som ikke kan ordnes annet enn i siste liten; for eksempel vindusvasken. Det er ikke lenge siden forrige vinduspuss, men været har gjort en fin jobb med å gjøre dem ugjennomsiktige siden da; fulle av salt som de var! 

I løpet av kvelden måtte vi bivåne den samme kjøkkensjefens "i grevens tid-nakenbading" i  Barentshavet. Vera og jeg stod trygt plassert oppe på brinken og fikk "gleden" av å bivåne at begge medlemmene i det lokale kokkelauget boltre seg i, nesten, flatt hav! Førstekokken har bada tidligere og tok Da Capo for å holde kjøkkensjefen med selskap. Kjøkkensjefen, på sin side, kasta seg  to ganger uti vannet! Godkjent nakenbader!

Grønne fingre og jord under neglene

For noen uker siden pottet vi om de fleste plantene som bor her på stasjonen. Vi benytta også samme anledning til å så noen frøpakker jeg hadde fått i posten. Det ble sådd reddik, paprika, basilikum og gressløk. Reddiken omtrent eksploderte opp av jorda, mens vi aldri så noe mer til gressløken. De andre har oppført seg mer normalt og har spirt sakte men sikkert.

De ompottede plantene sturer fremdeles over den litt røffe behandlinga de fikk. Verken førstekokken eller jeg ser ut til å gå noen lysende gartnerkarriere i møte, men får poeng for initiativ og entusiasme. 

Lurer på om påtroppende besetning tar utfordringa og klarer å holder liv i plantene vi har sådd!? Kanskje kan det nytes frisk paprika utover høsten og vinteren?

Basilikum

Teist

Teisten, atlså! For det meste ligger de på sjøen og dupper, eller de flyr rundtomkring. Fin og svart og med knallrøde støvletter, selv om man ikke ser så mye til støvlettene akkurat her! Endelig var det et par stykker i fjellveggen! 

Plutselig snek det seg inn en havhest også! Luftens akrobat!

-og et ærfuglpar. De skal snart begynne å lete etter fine steder til reiret sitt.

-og sannelig dukka det ikke opp et par lunder og en alkekonge også. De er så fine, der de klorer seg fast i fjellveggen og flagger for "det gode naboskapet".