Da kom altså båten.

Nå får andre flagge videre!

Etter uker med helhjertet og engasjert spekulering blant de mest uerfarne besetningsmedlemmene, kom altså den berømmelige avløsningsbåten. Vi har spekulert frem nær sagt ethvert tenkelig og utenkelig scenario rundt når båten ville komme og hvordan avløsningen skal foregå og hvor lenge overlappingen kommer til å vare. Det eneste som er sikkert med disse båtene, er at ingenting er sikkert. Ikke før man ser dem utenfor Herwighamna og Sjøbjørn er på vannet, det er mye logistikk og mange kabaler som skal gå opp i liminga før båter og folk og helikoptere er på riktig sted.

Da jeg våkna utpå formiddagen i dag, etter, nok en, aldri så liten avskjedsfest i natt, var stasjonen full av ni nye besetningsmedlemmer, pakker, bager, ny mat og alt som følger med. Ikke nok med at vi hadde avskjedsfest, vi feira også at vi i dag "fyller" et halvt år på Bjørnøya.

I skrivende stund har jeg kun minutter igjen av min siste vakt på Bjørnøya. Axel har sin første vakt og klarer seg utmerket. Han er erfaren ishavsgast fra tidligere, med en sommer på Hopen i bagasjen. Ringen er slutta. For nøyaktig et halvt år siden, 28. november, var det jeg som sendte min første ballong og som fikk ei vakt sammen med en av de avtroppende før de forlot oss.

Det ser ut til at våre venner på Hopen må smøre seg med enda mer av den berømte tålmodigheten; de blir ikke henta på enda noen dager. Planen var i utgangspunktet at de skulle hentes nå og bringes til Longyearbyen sammen med oss fire som drar i morgen. Kan hende er skuffelsen stor på Hopen for øyeblikket. De er nok spesielt skuffet over at de ikke får treffe de av Bjørnøyagjengen som skal til Longyear, tenker jeg! -og ja, jeg hadde gleda meg til å treffe dere, gutter!

Første ballongslipp

Da har vi kommet i glass og ramme oppe på veggen, og slutter oss med det til en lang og eksklusiv rekke med tilsvarende bilder av ishavsfarere. Noen av oss kommer tilbake for flere sesonger i Ishavet, mens andre tar det som et minne for livet, et engangseventyr. Om jeg kommer tilbake? Det vet man aldri. Tankene kommer stadig til å være på Bjørnøya, derom hersker ingen som helst tvil.

Jeg takker ikke for meg i denne bloggen riktig enda. Noen etterskjelv må påregnes og selvfølgelig må siste kvelden, døgnet i Longyearbyen og hjemreisen skildres!