Luggeføre og gnagsår

Før forrige helg la vi ut på tur igjen. Denne gangen var det Skutilen vi skulle besøke, vi samler stadig nye hytter til Kjentmannsmerket. Vera, Marius og jeg la ut til skis etter lunsj på torsdag. Eerkki, Tassen og Aki var selvfølgelig med. Aki for anledningen med kløv påmontert.

Vi la i vei i en liten kuling etter lunsjtid og måtte via Midtpunktet for å kunne forsere vinteråpnede elver. Planen var å legge turen innom Røyvasshytta for en liten rast, før natten skulle tilbringes på nevnte Skutilen.

Det viste seg etterhvert at all skismurning jeg har hatt på skiene denne sesongen kom til plutselig heder og verdighet igjen, det kjentes strengt tatt som om all skismurnng som noensinne har besøkt mine ski tok en saftig og grundig gjenvisitt! Det utviklet seg til å bli et veritabelt luggeføre og klabber dannet seg uansett om jeg gled på skiene så godt jeg bare kunne. Vera opplevde det samme med sin gamle rødsmurning, men klarte til en viss grad å holde klabbingen, og i hvert fall moralen, i sjakk med intens gliding på skia. Luggeføre får ofte bivirkninger. I dette tilfellet ble  bivirkningen for min del gnagsår, med påfølgende synkende fremdrift og -optimisme og litt vondt i viljen. Kjenner fort at jeg blir litt "Lise, fire år" inne i hodet når skiene fungerer dårlig!

Da vi etterhvert kom frem til Røyvass, besluttet vi, etter benkeforslag fra meg, å droppe Skutilen denne gangen. Kulingen fra nord skulle fortsette å komme fra nord, noe som betydde at vi ville få gleden av en hjemtur i motvindskuling. Valget om å gå 8 km i motvind, kontra 12 km i motvind føltes lett å ta der og da, med de nevnte ferske gnagsårene og den vonde viljen. Turkompisene lot seg lett "overtale" til å overnatte på Røyvass i stedet. Fint for meg.

Det tok under to timer å fyre hytta opp til 20 plussgrader. Vi la inn en liten snaps da temperaturen passerte 0 grader. Varmet godt! Tassen stilte seg en smule undrende til at han ikke fikk være inne i hytta denne gangen. Han fikk mast seg til å ligge i vindfanget; han har jo så dårlig pels, stakkar!

Røyvass er som kjent ganske liten, med kun to soveplasser i tillegg til ett liggeunderlag. Med bare to senger, skulle det vel bare mangle at ikke ungdommen fikk plass i de myke sengene, slik at Vera, som strengt tatt er den sprekeste av oss, fikk ligge hardt og godt på gulvet. Hun insisterte og fastholdt dagen etter at hun at hun hadde sovet som en stein oppå liggeunderlag, sammenrullet gulvmatte og en ekstra sovepose!

Vi fikk en fin tur hjemover. Gnagsår var tapet, ski var skrapet og stemninga var god. Vinden midt i mot leverte varene, men man har da egnede klær og godt utstyr! (Marius er spesielt godt utstyrt med "Darth Wader"-facemaska si!) 

Åpen elv! -ved Midtpunktet. Rart!

Litt bakkefokk

Ganske mye stein. De som lager ski skal jo også tjene penger..

Aki er så fin og flink med kløv!

Fotografen håpet Aki igjen skulle prøve å komme inn i huset med kløv på. Ble ikke noe av det!

Røyvass og Mjugsjø

I "jobben" med å bestå kjentmannsprøven, var det tidligere i uka på tide å komme seg avgårde igjen. Meningen var at vi skulle dra til Skutilen og ha ei overnatting der, men ettersom vi først startet ved 15-tida om ettermiddagen, falt valget igjen på den koselige Røyvasshytta.

Tassen hadde vært på lang tur tidligere på dagen, men lot seg lett overtale til en tur til. Han var ikke spesielt vanskelig å be da han fikk tilbud om å være innehund på toppen av det hele. Det er tydelig at han har fått lov til det også tidligere, så "hyttevarm" som han var!. Han gav sågar uttrykk for at han ville opp i senga, men der går grensen! Som takk for at han fikk være inne, underholdt Tassen med snorking enhver gammel mann kunne misunt ham. 

Dagen etter gikk vi innom Mjugsjø på veg hjem fra Røyvass. Mjugsjø er den mest trekkfulle av hyttene vi har besøkt så langt, den kunne strengt tatt trengt litt oppussing; såkalt ekstrem oppussing.

Nå er det bare to hytter igjen på Kjentmannsprøven, mens samtlige fjelltopper venter på besøk. Tindebestigerdiplomet må så klart erverves og fortjenes!

Røyvass

Tassen var lett en innehund

Deilig foran varm ovn!

Ikke fullt så varm ovn..

Fin utsikt, i alle fall!

Mjugsjø tåler en lett oppgradering!

Røyvasshytta

Nok ei hytte besøkt. Det jobbes mot kjentmannsmerket. Nå har jeg Kapp Levin, Skutilen, Russehamna og Mjugsjø igjen. Mjugsjø er visstnok bare en ruin, de andre er ordentlige hytter.

Endelig fikk jeg brukt min medbragte pulk. Det er litt viktig for meg å virkelig bruke alle greiene jeg halte med meg oppover hit til holmen. Jeg var, som tidligere nevnt, den som hadde med seg suverent mest bagasje. Pulk er mye greiere enn tung sekk, man kan trekke med seg alt mulig tullball uten at det koster for mye krefter. 

Denne gangen var det altså Røyvasshytta, alias Bjørnestua, som fikk en liten visitt. Fin tur, fint føre, fint vær, glad jente.

Røyvasshytta ligger inne på øya, ca 8 kilometer fra stasjonen, like ved Røyevatnet, tro det eller ei. Hytta er bitteliten, akkurat plass til at to personer kan overnatte. Bitteliten og koselig og ganske rå, for ikke å si direkte fuktig. Heldigvis slapp vi å måke oss inn gjennom bislaget, det hadde to andre gjort for ei uke siden da de var på vedlikeholdsvisitt. Bislaget hadde vært "stappfullføket" av snø. Dere som på ett eller annet tidspunkt har forsøkt å tette bislaget; det har ikke fungert helt, så vet dere det! Uansett; vi kunne hive oss rett i fyringa og fikk 20 grader inne på rundt to timer.

Hundene og Vera og Venke var med på hele eller deler av turen, Vera snudde og gikk hjem for å jobbe da vi hadde kommet halvvegs. Hyttekvelden forløp rolig og avbalansert; bok, rødvin, radio og fyring. Boka jeg leste var Artur Oxaas sin "Svalbard var min verden". Oxaas hadde 30 overvintringer på Svalbard, deriblant én eller var det to på Bjørnøya. Interessant og morsom lesning!

Etter ei natt på Røyvass, bar det hjem til nyvaska stasjon og nystekte vafler. Livet er godt på Bjørnøya; halvvegs fra det meste og midt i alt!

Tassen har mange ansikter og sansen for komfort. Han likte kjempegodt å ligge på järvenduken i pulken inne i bislaget! Han kan være den mest irriterende skapning i verden, samtidig som man ikke kan unngå å elske ham og alle spilloppene hans. Han er den mest sosiale av hundene og lar aldri sjansen til litt kos gå fra seg. Også når det slett ikke passer, kommer han og stikker snuten frem eller forsøker å grave seg ned i ryggsekken din. Skulle man slumpe til å ville kose litt med en av de to andre, er han raskt på pletten og forlanger sin part. Han er den eneste som kan være innehund innimellom, de andre har visst aldri vært inne og tror at man kan gjøre uteting også inne..