Miseryfjellene og Kapp Levin

Vera sa det i grunnen greit; "det nytter ikke å gå til ei hytte og sitte der og vente på toppturvær, man må bare sette i gang når man ser været er der". Ikke ofte finværet holder mer enn én dag av gangen her i steinrøysa og været på Bjørnøya skifter gjerne raskere enn sin egen skygge!

Lørdag var været der, det var bare å iverksette. Kløv og sekker ble pakket i en fart, før kursen ble satt rett sørover på øya. Nå skulle Miseryfjellene besøkes og besørges! Anmarsjen bort til Misery er ca 10 kilometer, resten er oppover og nedover og oppover og nedover og, tro det eller ei, enda litt oppover og nedover. Miseryfjellene består av Urd, Verdande og Skuld, på henholdsvis 534, 462 og 454 moh. Ingen avskrekkende høyde, akkurat. De siste hundre høydemetrene opp til Urd, var det bare å reime på seg stegjernene og tråkke seg oppover i den ganske harde isen. Vi beholdt broddene på forbi resten av toppene, ikke spesielt lett å ferdes uten pigger!

Ruta ble lagt opp Fallvindsdalen, over alle tre toppene og ned gjennom Jutulsetet. I Jutulsetet bor det en svær Alkekongekoloni om sommeren. Utrolige mengder mose mellom all steinen var tydelige bevis på at her tidvis er rikt fugleliv. Da vi gikk ned dalen, så vi ikke en eneste alkekonge, knapt nok ei fjær!

Nedenfor Jutulsetet var det ganske bart. Bare å fortsette å bære skiene helt bort til Kapp Levin. To møre damer fikk seg en liten cognac mens de venta på at hytta skulle bli varm. Påskeaften tilbragte vi med pinnekjøtt og god vin på den hyggelige hytta ved Måketjønna.

Dagen etter satte det nok en gang inn med stormtining. Lurer på hvor mange ganger det skal bli liksom-vår før det virkelig blir vår og deretter sommer. Skjønt, sommer? Sommeren på Bjørnøya er vel ikke kjent for å være av den lange og tropiske sorten.

Vi måtte pent finne oss i å gå i steinura helt bort til Fallvindsdalen før det ble noe særlig med skiføre igjen. Alkekongene, hundrevis av dem, fløy i enorme flokker over oss og skrattet og lo. Det føltes nesten som om de godtet seg riktig mye over vårt manglende skiføre! Kan tenke meg det må være riktig magisk å sitte oppe i Jutulsetet om sommeren; midt blant tusenvis av alkekonger som bråker og hoier og flakser i alle retninger. Selv i "lavlandet", der vi gikk denne dagen, var det en flott opplevelse å se disse svære "svermene" av fugler over seg.  

Hvorfor heter forresten fjellene Misery? Et litt dystert navn på veldig vakre fjell! Boka "Place names of Svalbard" sier at Jonas Poole, en engelsk hvalfanger som fangstet her på begynnelsen av 1600-tallet kalte fjellet for Misery; Elendighetens fjell, eller visstnok Mount Miserie/Mount Maleperdus på grunn av uflaks han hadde. Det blir visst ikke helt det samme, Misery/Miserie/Maleperdus? I følge Hagenæs Kjelldal sin bok om Bjørnøya var det da engelskmennene jaktet hvalross, de møtte mange problemer. Det var nært at skipsbåten ble ødelagt, to personer holdt på å bli tatt i et stenras, i tillegg til andre ting som ikke gikk etter planen. Til minne om vanskelighetene kalte engelskmennene fjellet for Mount Misery.

Hvorfor Urd, Verdande og Skuld? Urd, Verdande og Skuld er de tre skjebnegudinnene, eller nornene, i den nordiske mytologien. De sitter under verdenstreet Yggdrasil, ved Urds brønn, i Asgård. Der spinner de de levendes livsstråle og klipper dem til. Nornene er alltid til stede når noen blir født eller dør og bestemmer skjebnen til hver enkelt. Men hvorfor? Det var vel fine navn for tre fine fjelltopper, kanskje?

Urd, fine Urd! 535 moh.

De siste hundre høydemeterne med stegjern.

Toppen av Urd! -den lille humpen er toppen!

Tassen hviler godt ytterst på kanten av fjellet.

Eller Eerkki står helst ytterst på skavelen, om der er en!

Det lave skydekket kom rett bak oss, Urd!

Utsikt nordover på øya.

Utsikt fra Urd. Rett ned i havet på baksida!

Utsikt nedover mot Russehamna, Kvalrossbukta og Sørhamna. Antarcticfjellene sees.

Sånn er det å være i skyene! -inne i skyene. På Skuld.

Ned Jutulsetet, ingen Alkekonger

Et steinslott?! Nydelig!

Kapp Levin. Igjen!

Alkekongene, fire av mange-mange hundre. Som myggsvermer, nesten!