Vårlig fottur til Kapp Levin

 Forrige mandag var det midt i VM-feberens hete også her på Bjørnøya. Likevel var det mer enn på tide med en ny hyttetur for de av oss med noen fridager på planen. Det jobbes videre med kjentmannsdiplomet.

Etter en, for undertegnedes del, intens kamp mot dørstokkmil og kuling, pakka vi sekken, snørte på oss støvlene og la i veg mot Kapp Levin. Liten kuling og tidvis tette snøbyger var bare hyggelig når man først hadde kommet seg ut. Vi fikk vinden i ryggen da vi gikk bortover, i følge værmeldinga skulle vinden dreie og vi skulle få det samme på hjemturen. Kapp Levin ligger et stykke sør for Tunheim, langs østkysten. Det har vært mildvær lenge, det var utelukket å bruke ski. Det store spørsmålet var om vi kom til å klare å passere elvene mellom stasjonen og hytta. Spesielt ei elv, Engelskelva, var vi spente på.

Det ble en ganske lang tur til fots. I luftlinje ligger hytta 9 kilometer fra stasjonen, vi logget 13 kilometer da vi klappet nesa i hytteveggen. 13 kilometer der ca 11 av dem foregikk med våte sko. Under snøen var det vått-vått vått. Jeg valgte å gå i mine såkalt vanntette Icebugssko med gamasjer over, er ikke særlig glad i store, tunge sko. Skoene er veldig langt fra vanntette og vannet viste seg å renne nesten like godt ut som det rant inn. Vi valgte å gå rundt vannene, de hadde fått blågrønn farge og hadde overvann. Engelskelva hadde, naturligvis, gått opp. Vi klarte å hoppe fra stein til stein og kom oss over. Vi fryktet hva elva ville by på da vi skulle krysse på hjemtur.

Alltid beredt for en liten kuling

Det var ikke leit å skru på radioen da vi kom frem og høre at Bjørgen hadde tatt gull i VM! Ankomsten og gullet ble feira med en liten "kommare", eller konjager om du vil. Kapp Levinhytta, som egentlig heter noe annet som jeg ikke engang husker, er ei kjempehyggelig hytte. (Sagatun, heter den visst) Den er dessverre litt fuktig og kanskje for tett, slik flere andre hytter er her, så det blir en del mugg. Vi hadde likevel en kjempetrivelig kveld i ei etterhvert tørr og fin hytte. God vin, god mat og godt selskap. Denne gangen hadde jeg med ørepropper, i tilfelle noen skulle finne på å sage ved midt på natta og sov som et barn.

På hjemvegen var føret helt greit. Terrenget var ikke så søkkvått som dagen før. Vi var riktig spente på hvordan elvene og vannene ville være. Ville vi komme oss over, eller måtte vi belage oss på å tilbringe uker og måneder på Kapp Levin? Vi regna med at vi ville komme oss over, spørsmålet var mer hvor våte vi ville bli. Engelskelva hadde, ganske riktig, mye mer vann og rant striere i dag enn dagen før. Vi valgte å ikke ta sjansen på å hoppe fra stein til stein over den. Etter å ha gått en ganske god omvei innover, kryssa vi i overvannet da vi ikke så noen annen utveg. Vi fikk gleden av å vasse i isvann til midt på leggen. Kunnskapen jeg sitter igjen med etter dette, er at det er bedre å vasse i isvann enn å pisse seg ut. Faktisk fungerer disse tingene helt motsatt av hverandre; å vasse i isvann er først veldig kaldt, før det blir godt og varmt når man kommer opp på andre sida.

Turen hjem ble omlag 14 kilometer før vi var hjemme. Litt for sene til 15-kaffen, men i finfin rute til middag. De to yngste deltakerne på turen så ut til å være de mest slitne og fremviste finfin vaggende stil dagen etterpå. 

Glitrende skiføre! Steinrøys, steinrøys..

Her MÅ det da kunne krysses?!

Skeptisk ung mann.

Heldig bilde, ryddig hytte.. Soveposetørk..

Vedskjulet

Isbjørnsikring av hytta før avreise

Godt vi hadde pigger!

Engelskelva på retur. Vi droppa kryssinga.

Den engelske staur

Overvann, bare ikke gjennomslag akkurat her..