Lur som en rev

Æ-bæ! Kan ikke ta meg! Tassen ertes

Er man rev og stasjonert på Bjørnøya, lever man på mange måter et bekymringsløst liv uten så mange andre fiender enn den lange, kalde vinteren. Ingen revefangst på Bjørnøya. Om sommeren bor reven midt i matfatet; et av den nordligste halvkules største sjøfugl-hekkeområder byr på fjærkledte festmåltider stadig vekk.

Om vinteren skal polarreven kunne leve godt av det den sanka og gravde ned om sommeren om den gidda å gjøre en innsats. Alternativt kan den velge å prøve å drive stasjonens hunder til vanvidd ved å tuske til seg maten deres. De lurer til seg smuler fra hundenes matfat, og ser ut til å ha lært seg foringstidene allerede! Luringene vet helt tydelig alt om kjettingens lengde og  bikkjenes akselerasjonsevne og utnytter det til fulle.. Det er komisk å se hvor frekke de er; noen ganger er de helt borte i hundehusdøra. Er sikker på at de på sitt utspekulerte revespråk peker nese og geiper til stakkars Aki, Eerkki og Tassen, før de med lynets hastighet hopper sidelengs ut av bikkjenes aksjonsradius om noen av dem skulle orke å gjøre et forsøk på å ta dem. I går var det ikke mindre enn fire luringer rundt stasjonen, akkurat i ettermiddag var det bare én. Men han var til gjengjeld noe av det frekkeste jeg har sett! Klarer vi å bli kvitt de hvite pelsballene? Fornøyelige og fine er de, men de kunne kanskje finne seg en annen spiseplass, selv om det vel strengt tatt er vi som er på besøk her..

Nærmer seg Eerkki